Kjære Dagbok

I går lå katten på den ene delen og jeg satt på den andre delen av sofaen. Jeg ignorerte den. Aktivt. "Jeg liker ikke katter, jeg liker bare hunder", sa jeg til meg selv som vanlig. Så hørte jeg min indre psykolog-stemme si: "Lena Lena Lena.. Korriger meg hvis jeg tar feil, men er det slik nå at du avviser den katten fordi du, av erfaringsbaerte grunner, selv er redd for å bli avvist? Du vet at det du egentlig lengter etter er nærhet.." Jeg visste at det var sant. Jeg plukket opp katten, la den inntil meg og klappet den resten av kvelden. Den avviste meg ikke! Eller altså, det var et punkt der at den ikke ville ligge helt oppi trynet mitt, men det var grensesetting og ikke avvisning. Og grensesetting er viktig i et forhold.