Jeg er ingen danser

Musikken treffer meg i knærne,
hofta, brystet
alle de stedene
pietismen ikke kommer til
lenger, hos meg
"Du er jo danser, Lena, kan ikke du lære meg noen moves?"
joda
men det pleier aldri bli noe av.
Jeg kan lære deg å "bompe" opp og ned ved å bøye knærne, slappe av i hoftene, smile, like musikken, like livet ditt.
Du vil le, av degselv, av meg som virkelig trodde at det var "sånn dans" du ville lære,
det er jo ikke dans
det ser dumt ut.
Ja, kanskje, for andre
de som ser på.
Seerne.

Her er en hemmelighet:
Jeg liker ikke å danse, det er slitsomt, svett, krevende, som de som øver til konkurranser, må bli bedre, best,
med eller uten mental trening.

Men jeg liker å høre på musikk med kroppen min. Slik som
det vesle barnet i morens mage kjenner musikk, lyd, språk.
Vibrasjonene seiler igjennom mamma, omringer hele den lille kroppen, dytter den kanskje litt.
Så er det ikke bare ørene,
men hele kroppen,
hele hele kroppen hører.
Det liker jeg.
Å bli truffet av vibrasjonene
og gi etter.
Det kan jeg aldri lære deg,
for det har du lært
for lenge siden.